10.09.2008

Bo med lokal sjø-sigøyner familie på Koh Lipe

Jeg bodde som sagt med John, Elizabeth, Ridedh og Hannah ved Usen delen av Koh Lipe, bak huset til foreldrene og søstrene, og kirka. Dette var cirka 100 meter fra stranda, vest mot fastland.

Først og fremst, som dere kan se på kartet, er ikke Koh Lipe som før. Nå er det for mange resorter og for mange turister til at den originale naturen og kulturen kan kan frem og vise seg. Øya har mistet en del av sin sjarm, men det er fortsatt paradis, selv om jeg aldri vil oppleve det på samme måte. Masseturismen ødelegger "skjulte" skatter.

Vi bodde i hva jeg ville kalt et skur i Norge, men det besto av plank og bambus på gulvet og veggene og blikk på taket. Ikke noe særlig isolasjon, men det trenger man heller ikke i denne temperaturen og klamheten. Siden det var et passe åpent hus hadde vi ofte besøk av uønskede gjester, spesielt på doen. Jeg har observert skorpion, edderkopp, padder, rotte, mygg, kakerlakker og termitter. Jeg sov på hovedrommet hvor også klesskapene og TVen var (en TV jeg hadde kjøpt til familien så Hannah på 2 år kunne sove lettere på kvelden da hun hadde mye energi). Senga mi var en millimeter tynn plastikk "strandmadrass", like godt som å sove på gulvet, mellom meg og plankene. Jeg hadde heldigvis pute, selv om kroppen nå er vant til å sove på gulvet. Jeg hadde også myggnetting som er et must.

I rommet ved siden av var kjøkkenet med sement golv hvor John og familien sov på madrass, det var også mer kjølig med sement golv. Kjøkkenet besto av oppvask bøtte med bambus bord som silte ut vannet under huset. To stekeplater fra gassbeholder hvor daglig mat ble laget med wok panne og risgryte. Elizabeth var kjent på øya som en av de beste kokkene. Mye på grunn av at hun jobbet på en av de lokale restaurantene. Med de få kjøkkene redskapene hun hadde lagde hun den utroligste maten jeg noen gang har smakt. Det meste av krydder og tilbehør ble laget fra bunnen av, ellers ble grønnsaker og kjøtt kjøpt inn nytt hver dag siden vi ikke hadde kjøleskap. Fersk mat hver dag!

Chao le (sjø-sigøyner) mat er en del sterkere enn thai mat, noe som er veldig sterkt i seg selv for en vestlig tunge. Jeg ble for vant til maten, noe som sitter i tunga enda. Av de forskjellige kjøtt typene gikk det mest i blekksprut, fisk, svin og kylling. Fisk hadde vi hver dag. Jeg får vann i munnen bare jeg tenker på det. Noe av det rareste jeg spiste i chao le kjøkkenet var blekksprut i blekksaus, man blir helt svart på tunga og annet man søler på :) Jeg spiste også mye rart man fant i sjøen, chao le folket vet hvordan man skulle benytte seg av alle muligheter fra havet. Mat som jeg styrte unna var hai, skate og skilpadde. Jeg velger å ikke spise dyr som er utrydningstruet, uansett hvor "kult" det høres ut å si at man har spist det. Tenk deg om!

Kokosnøtt er en frukt de bruker mye i maten. Palmene på utsiden står i kø og John viste meg hvordan man skal klatre opp for å høste. Han gikk så og si vertikalt opp i treet, akkurat som han skulle gå opp en bratt bakke. Macheten hang rundt hofta og han kappet ned mange nøtter. De som sprekker da de når bunnen er overmodne og smaker ikke godt. De som holder seg skal lyttes på, dunkes i bakken og bankes på. Jeg fikk lære av John hvordan man lytter til den perfekte kokosnøtt, en arv han hadde lært av sine forfedre. Oss vestlige har faktisk et feil inntrykk av genuin kokossmak. Kokoskjøttet er optimalt i bare en liten periode, og da skal det se ut som grøt lignende konsistens og smake meget søtt og næringsrikt. Vi tenker på kokos som litt tørt, dette er fordi det er en eldre nøtt som har blitt skrapt og juicen har blitt presset ut. Jeg setter mye mer pris på kokosnøtt nå, etter å ha smakt en riktig "tilberedt". Men, kokosnøtter er også en av de største farene i jungelen.

Reiseklinikken Oslo: Det er hevdet at 150 mennesker dør hvert år av å få kokosnøtter i hodet. I så fall dreper kokosnøtter tre ganger så mange mennesker i verden som haier gjør. Imidlertid er det høyst usikkert hvor dette tallet kommer fra, det synes å være tatt rett ut av luften. En typisk kokospalme kan være 25 meter høy, og nøtten med kapsel veier minst 2 kg. Nøtten vil ha en hastighet på ca 80 km/time når den når bakken.

Søskenbarnet til Ridedh og Hannah ble truffet av en kokosnøtt i hodet da han var mindre. Nå er han rundt 12 år og John sa at om du spør han om å gå på butikken for å kjøpe brød kan han komme tilbake med melk!

Det siste rommet var doen, eller et hull i golvet med en bøtte med vann og en mindre bøtte som man brukte til å skylle seg med etterpå. Veldig primitivt, men hva mer trenger man egentlig i slike forhold. Underlivet var tørket idet jeg tok på meg klærne igjen på grunn av den høye fuktigheten. Derfor "dusjet" man rundt 2 ganger til dagen, utenom saltvannsbading, for å holde seg frisk og kjølig.

Vi sto opp klokka 6 eller 7 hver dag for da var det så lyst at det var ikke til å unngå, og ellers ville Hannah våknet meg ved å rope "K" hele tiden. Etter noen uker da Hannah ble vant til mitt nærvær, liten som hun var, begynte hun å starte hver dag med å lete etter meg i huset og kalle på meg. "K" "K" "K". Hun kunne såvidt snakke 3 ord på thai, men midt navn hadde hun lært. Hvertfall når det ga gevinst og hun fikk leke, hun likte godt å bli kastet opp eller svaie seg rundt i måne med armene. Jeg syns hun var verdens søteste, jeg hadde jo heller aldri hatt en lillesøster. Den gangen jeg var på besøk til den amerikanske familien i Malaysia (se blogginnlegg: Besøker amerikansk familie på Penang i Malaysia) ringte John meg og sa at Hannah lette og ropte etter meg hver morgen jeg var borte.
Ridedh lekte jeg også mye med, siden han snakket mer thai (noe som jeg lærte meg) og han gikk også på den lokale skolen som jeg ofte fulgte han til. Vi var også ofte ute og svømte sammen, eller det vil si at jeg prøvde å lære han å svømme samtidig som vi snorklet litt sammen og jeg lærte han å holde pusten lenge under vann. Kjempe mye latter, smil og hopp i vannet.

Jeg likte godt å leke med mine nye søsken. Etterhvert skjønte jeg hvor mye tillit jeg hadde fått av John og Elizabeth da jeg og ungene gikk alene på stranden sammen, kjørte scooter til supermarkedet sammen, sov sammen, gikk lange turer til andre siden av øya sammen. Jeg klarte til og med til slutt å roe ned Hannah fra strie gråte seanser, som gjorde meg til en person hun også stolte på. Jeg kommer aldri til å glemme, og jeg har fortsatt kontakt med dem over telefon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar