10.09.2008

Første ukene og julaften på Koh Lipe

Jeg og Will var på Langkawi i Malaysia (nord-vest), øya på grensen til Thailand, og på andre siden av grensen lå nasjonal parken Tarutao med den lille øya Koh Lipe som eneste befolkede øy. Vi traff en kar tilfeldig på supermarkedet som overhørte vår samtale om hvor vi skulle dra neste. Han avbrøt oss og foreslo å dra til Koh Lipe. Tilfeldigvis var han reiseagent og solgte oss billetter samt kjørte oss til fergekaia. Vi spurte hva som var å se og han sa dette var paradis på jord. Om vi skulle dykke eller jobbe dykking skulle vi snakke med Dave på Ocean Pro (se blogginnlegg "Jobbe på Ocean Pro Divers"), og om vi skulle bo en plass de første dagene skulle vi snakke med John i den lokale kirka. Hva som ventet oss var uvisst, men denne mannens forslag skulle forandre det neste halvåret mitt.

Will og meg på vei til Langkawi med ferje fra Alor Star
Rainbow Lodge Langkawi
På vei til Koh Lipe i speedbåt hvor vi traff sveitseren Shiela som vi fikk god kontakt med

Da vi ankom Koh Lipe med speedbåt gikk vi rett til kirka og spurte etter John. Folk der snakket minimalt engelsk, og da vi møtte John kom han bærende på en 50kg sekk med ris mellom palmene. Han kunne litt engelsk siden han jobbet som longtailbåtfører på snorkle- og fisketurer. Vi spurte om vi kunne sove på golvet i kirka de første dagene slik at vi kunne finne den billigste bungalowen å leie. Men med litt misforståelser og halvveis tegnspråk ble vi plutselig innlosjert i hans eget hus på hovedrommet, og familien hans med kone og to små barn flyttet over til nabohuset, hvor moren, faren og søstrene til John bodde, for natten. Vi prøvde å snakke oss bort fra det, men John insisterte på at vi skulle ha det godt og komfortabelt i natt. Han ville vise respekt og gjestfrihet. Jeg var helt imponert hvor mye John la i tilliten til oss som "fikk" huset hans for en natt.

Dagen etter kom vi til enighet at det vi var på jakt etter var et slags homestay eller bungalow. Tilfeldigvis hadde foreldrene homestay rom i huset deres så vi flyttet dit og ble der de neste ukene. Visumet vårt holdt bare to uker på grunn av regjeringsproblemene Thailand hadde på den tiden, desember 2008, og flyplassen i Bangkok var stengt pga granat angrep osv. Derfor kom vi fra Kuala Lumpur og ikke Bangkok. "Skjebnen" førte oss til Koh Lipe og til John med familie. Jeg ble bedre og bedre kjent med dem ettersom vi delte måltid ved homestay løsningen. Det er hovedgrunnen til at jeg velger denne måten å bo på til forskjell fra hotellresorter. Jeg tar del i hverdagen deres, får lov til å hjelpe, spise sammen, sitte og se på TV sammen, le sammen, snakke, gå i kirka og masse mer. Jeg er veldig vant til småunger, med lillebrødre og masse søskenbarn hjemme, og ble derfor "storebroren" i strøket rundt homestayet. Spesielt for de to ungene til John og Elizabeth, Ridedh (6 år) og Hannah (2 år).


John og naboene rundt styrte den lokale kirka sammen med den kvinnelige pastoren Pawena og mannen Wood. De var en gruppe med få kristne blant mange buddhister og muslimer på øya. De hadde laget sin egen kirke som var et ganske kjedelig arkitektur bygget av leca blokker. På innsiden var det en liten skrøpelig scene med dekor, et lite band med trommer og gitar og mange stoler for cirka 40 personer. Jeg fikk ta del i arbeidet i kirken, selv om alle gudstjenester på søndagen foregikk på thai. Jeg hjalp til å rydde der, gi ut nattverd, lære pastoren engelsk (hun kunne bare si "how are you"), fikk kollekt fra Norge, deltok på sangøvelser og dansing m.m. Jeg fikk et sterkt bånd til John og kona Elizabeth som også var min familie nå. Jeg så på meg selv som en slags "onkel" i familien siden John var cirka 10 år eldre enn meg og Elizabeth like gammel, noe som egentlig er uvanlig i Thailand da folk gifter seg med jevnaldrende.


På julaften hjalp jeg til med å bringe ut flyers til turister og andre sjø-sigøynere på øya, en invitasjon til en kristen julaften i kirka hvor selvfølgelig alle er velkomne, likt Guds syn på invitasjon til frelse. Jeg hjalp til med forberedelser som å pakke inn gaver og pynte kirka. Poenget med julaften her er at "alle skal få". Det blir delt ut mat, husholdsningsredskaper, leker for ungene og bibler. Den lille menigheten er veldig hengivne til sitt arbeid og ba ofte sammen for det gode for andre, spesielt rundt juletider. Jeg satte pris på å være med på alt de gjorde, også dette. Derfor meldte jeg meg som frivillig til å være årets julenisse hjelper når Pawena spurte meg. Jeg ble kledd ut med skikkelig kostyme og måtte opp på scenen og si "Merry Christmas" til alle sammen og kastet ut gaver og godteri. Stemningen var bananas! Så skrudde John på en engelsk kristen sang som jeg hadde gitt ham, som jeg måtte danse til, alene på scenen. Litt flaut, men fikk mye latter da jeg vrikket på hoftene og hevet de store hvite julenisse øyebrynene. Jeg håper de aldri glemmer den danseglade hvite nissen i 2008.

Det skal være sagt at etter jeg dro, på grunn av at visumet gikk ut, fikk jeg høre fra John at om jeg noen gang skulle komme tilbake, tok han meg imot med åpne armer som en bror. Da kunne jeg bo med han og hans familie i huset deres som familie. Jeg hadde fått en ny venn for livet.

Det som skjedde er at jeg og Will dro tilbake til Kuala Lumpur for nyttårsaften. To uker etterpå dro jeg på enmannsreise tilbake til Koh Lipe. John snakket i sannhet, og jeg ble tatt godt imot av han og familien. Nå kan jeg sitte og tenke tilbake på det halvåret jeg har bodd hos han og alt jeg har opplevd. Tilfeldigheter er små seiere i hverdagen, denne ble større enn størst!

Første gang Ridedh har hørt på mp3-spiller
Vi fisker middag på utsiden av Koh Khai
John sjekker ut alt søppelet som skyller i land på de "ubrukte" strendene
Ridedh i skolegården
John henter kokosnøtter for lunsj
Photo by Stephen R. Dack
Photo by Stephen R. Dack
Photo by Stephen R. Dack
Foreldrene til John
Elizabeth som kjører scooter

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar