10.09.2008

Floating Boat Festival på Koh Lipe

I løpet av Chao Le (sjø-sigøyner) Floating Boat Festival blir en liten båt satt i vannkanten fra stranda tidlig på morningen. Dette sies å drive vekk onde ånder og bringe lykke. Før den blir løslatt er den laget fra bunnen av på begynnelsen av festen og pyntet opp med klipte negler og hårstrå (gammel måte) eller blomster og dukker formet fra trevirke. Disse er også ment å drive bort onde ånder. Etter båten blir sendt ut i vannet, fremfører landsbyboerne Ram Rong Ngeng, en lokal dans rundt sine egne longtailbåter.

CHAO LE folket stammer mest sannsynlig fra Malaysia og Burma. Det er ingen skrevet historie om deres oppholdssteder og kultur. Det eneste vi vet er at de levde som nomader uten fast bolig og uten nedskrivninger om forhistorie. Språket deres er en unik blanding av Malaysisk og Austronesiske språk. Jeg fikk høre av de sjøsigøynerne jeg bodde med at begynnelsen av deres kultur og utvandring startet rundt skiftet av 1800 til 1900 tallet, rundt 100 år gammel kultur. Deres kunnskap om havet gjør dem i stand til å leve av sin fauna og flora ved hjelp av enkle redskaper som garn og spyd for å samle mat. Det som ikke forbrukes er tørket på toppen av deres båter, og deretter brukt til å bytte til andre nødvendigheter på lokale markeder. I løpet av regntiden, bygger de flere båter mens de opptar midlertidige hytter. På grunn av den tiden de tilbringer med dykking etter mat, har chao le barn mulighet til å se bedre under vann. Nå i nyere tid har fler og fler sjøsigøynere slått seg til ro på øyer rundt vestkysten av Thailand. De fleste er mørkere i huden enn folk fra Thailand og har mer robust kroppsbygning. Dette har mest sannsynlig utviklet seg fra lange dager i solen på sjøen og mye hardt arbeid med redskaper og båtføring. Jeg la merke til at mange av dem hadde nesten firkantede føtter fra lite bruk av sko og balansekunster på båten. Spesielt de som styrer longtailbåtene er veldig muskuløse på grunn av den vanskelige føringen av styrestaget hvor motoren er i enden og skvulper i bølgene. Vi kalte dem "longtailmuscles" og jeg fikk prøve flere ganger å styre enn, noe som gikk sikk-sakk! Landsbyene deres gir deg innblikk i en eldgammel kultur - smil, hardtarbeidende eller siesta, fargerikt, uten kriminalitet og politi.

Dessverre, som med flere andre økonomisk fattige minoritetskulturer, har sjøsigøynerne fått øynene opp for alkohol og dens kortvarige gleder. Og enda mer trist virker det som de har glemt grunnen til at de drikker, nå er det mer tradisjon. Også for de mindreårige, aldersgrensene er ikke satt av noe system. Konsekvensene for seg selv og andre, ble ikke tatt hensyn til. Dette er et voksende problem i deres kultur, og flere plasser så jeg faktisk skilt som varslet om dette. Dette var min største misnøye med alle mine venner innenfor sjøsigøyner samfunnet. Heldigvis bodde jeg rundt og med det lille kristne samfunnet på øya som ikke drakk alkohol fordi de så og hadde sett gjennom hele deres historie, hvordan dette til slutt ødela liv, familie, ekteskap og noen ganger startet et vanskelig liv. Bærekraftig utvikling i en allerede utsatt kultur var ikke tema, og jeg håper en dag noen virkelig klarer å opplyse trengende samfunn som dette. Jeg vet ikke om de selv føler at de trenger en slik opplysning, men jeg fikk iallefall dette inntrykket av John og resten av familien.

Festivalen på Koh Lipe foregikk over flere dager. Elizabeth (moren i familien min) og Pawena (pastoren) skulle sette opp matsalgsbod sammen med mange andre utenfor skolen, der alle møtes for festen. Flere vennegrupper blir satt til forskjellig ansvar hvert år. Noen snekrer scenen for dans og andre lager den lille båten og så videre. Å lage båten er en respektert oppgave med stort ansvar. Dette merket jeg på min kollega fra dykkesenteret, Toh, som var meget stolt at hans gruppe skulle lage den i år. De starter festen ved å pynte opp longtailbåter med blomster og farger som kjøres rundt med karnivalsminkede sjø-sigøynere til de når stranda med stor fart og latter. Der går de i land og musikken er på, i dag med nymotens stereoanlegg, men også noen eldre herrer med trommer og fele. Jeg syns det siste innslaget er en bedre og mer kulturell måte å feire på, spesielt for oss turister. Men jeg danset gladelig med når funky indiske toner kom ut av høytalerne. "Rakham" tømmeret blir bært stolt rundt inntil de setter seg ned og starter på kreasjonen. Når jeg var der avsluttet de båten med en dukke i fronten som angrep en skilpadde med spyd, også en gammel jakt tradisjon hos sjøsigøynerne.
Festivalen varer i rundt 3 dager, og tidlig på morningen den siste dagen blir båten satt ut for havets vinder. Mon tro hva som skjer den dagen båten returnerer til øya, og ikke ut mot havet?

Dette var en av de beste periodene jeg hadde sammen med sjøsigøynerne. Man får virkelig se dem glede seg over tradisjon og fellesskap med dans, mat og musikk. Trenger du å oppleve folket i et nøtteskall, dra dit denne uken og for de neste dagene viser se seg fra sin siesta side :)

















2 kommentarer:

  1. Kule bilder! I hvilken sammenheng er den trebåten de bærer på laget i?

    SvarSlett
  2. FLoating Boat Festival, da de lager en baat for aa sende ut onde aander paa sjoen. En artig 3 dagers festival med ritualer, god mat, drikking og dansing.. Anbefales:)

    SvarSlett