10.09.2008

Søkdykk etter engelskmann fra pirat kapret båt

Dette var en dyster uke i Tarutao Nasjonal Park. Vi fikk vite at et eldre engelsk ektepar på seilferie hadde blitt angrepet av pirater fra Burma i vår egen park. De hadde ankret opp ved Koh Pung og mest sannsynlig var mannen drept og kona slått nesten helseløs. Dette var alt vi visste, og dette har jeg ikke fortalt til mange på grunn av respekt for det som skjedde.

Se nyhet fra BBC: http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/sussex/7961408.stm

Se nyhet fra CNN: http://edition.cnn.com/2009/WORLD/asiapcf/03/25/british.yacht.murder.burma/index.html?iref=allsearch


Man kan lese ut ifra nyheten fra BBC, og mange andre medier at "piratene" eller de fattige fiskemennene fra Burma var under 20 år alle tre og de hadde lett etter mat i flere dager. Fiskemenn i Asia lever under svært fattige forhold med tanke på helse, økonomi og menneskerettigheter. Nå var dette problemet eskalert til desperasjon og dette skulle gå ut over to uskyldige seileentusiaster. Guttene hadde angrepet båten med diverse verktøy og slo mannen ihjel som prøvde å stanse dem. Kona ble slått nesten helseløs. De stakk av med flere eiendeler og zodiacen (liten gummi jolle med påhengsmotor) deres. Kona klarte å våkne opp etter julingen og tok seg til å kjøre inn mot land for å skaffe hjelp. Ganske sterkt gjort etter en slik situasjon. Hun klarte å varsle politiet som også fikk sporet opp guttene som ikke hadde kommet langt med zodiacen. De ble arrestert og tilsto drapet, men ble i starten bare belastet for kidnapping, overgrep og tyveri på grunn av at liket ikke var funnet. Denne oppgaven ble vårt dykkesenter tildelt.

Vi dro ut på søkdykket etter en vanlig dag på dykkesenteret, slik at ingen andre turister var rundt der vi skulle lete. Marinen hadde uansett plassert ut flere vaktbåter og stengt av flere områder. Marinens dykkere var dessverre på sykehus da dette skjedde, derfor ble oppgaven tildelt oss. Vi tok den med respekt for de etterlatte. De thailandske marine gutta og sjøsigøynerne uttrykte glede for at vi kunne lete etter liket ettersom de var litt overtroiske med tanke på lik.


Det første dykket ble gjort i et såkalt linjesøk hvor vi plasserte 5 mann på et 40 meter langt tau. En på hver 10 meter ettersom det var så lang sikten var. Vi svømte alle med tauet rett som en line, på en dybde så vi kunne se bunn og topp av vannet. Vi hadde også en mann i båten som sjekket overflate. Her var det sterke strømmer som gjorde sjansen mindre for at vi kunne finne noe. Vi svømte fra vest til øst gjennom sundet mellom Koh Tong og Koh Rawi men fant ingenting.

Andre søkdykk ble gjennomført som et sirkelsøk. Vi plantet samme 40 meter lange tau på morings tauet hvor seilbåten hadde stått da hendelsen skjedde. Vi var plassert på samme måte som siste, hver mann på 10 meter avstand på tauet. Istedetfor å svømme på linje svømte vi i en sirkel rundt morings tauet. Problemet her var den utrolig sterke strømmen som nesten rev av meg maska bare jeg snudde meg for å sjekke buddyen min. Søktauet gikk i en vinkel fra morings tauet på 12 meter til 20 meter på bunnen slik at de som var på bunnen kunne bruke stein og annet til å dra seg frem med, men vi på 12-15 meter måtte svømme for livet for å klare å komme framover. Etter gode 25 minutt hadde vi kommet rundt 15 meter fram, meg og Mark som var på toppen. Utrolig slitsomt og vi måtte ned på 20 meter for å snakke med de andre om at det ikke fungerte. Vi ble enige om at vi prøver så godt vi kan, for vi har ikke mye valg i denne strømmen.

Man kan se øya Koh Pung i sundet bak longtailbåten hvor vi søkdykket 

Vi holdt på i 10 minutt til da jeg og Mark måtte gi opp for jeg ble overanstrengt etter å ha brukt så mye krefter under vann. I tillegg puster jeg fra en liten ventil som ikke gir like lett luft som å puste over vann. Jeg kom til et punkt der man har følelsen av at man må hige etter pusten og man må egentlig slappe av og puste i pose eller lignende om man hadde vært over vann. Men, jeg hadde ikke noe valg, jeg var på 12 meter dybde og kunne ikke ta en kjapp oppstigning for da hadde jeg utsatt meg selv for trykkfallsyke som hadde vært enda verre. Jeg kjente at kroppen ville prøve å lure meg, jeg hadde ekstremt lyst til å ta ut ventilen og puste dype store drag, men da hadde jeg også druknet. Men det fristet så! Derfor valgte jeg å klemme fast hånden inntil ventilen så jeg ikke spyttet den ut, og begynte å gå sakte oppover tauet for å roe meg ned og tenke på at snart er jeg oppe (men det var jo ikke faktum, men jeg måtte "lure" meg selv tilbake). En litt skummel ut-av-deg-sjæl-opplevelse vil jeg si, noe som har styrket meg til å bli en bedre dykker. Jeg er mer klar over mine egen grenser og hvordan man skal prøve å forutse sine egne grenser slik at man kontrollere dem istedetfor at de kontrollerer deg. Jeg ser på dette som en stor erfaring, samtidig som vi der og da måtte fokusere på søket. Vi hadde til slutt holdt på i over 35 minutt, og de på bunnen holdt på enda lengre. Med strømmen som var i rekordfart rundt Koh Pung og nedstrømningene som kunne dra deg ned til dypet ble vi til slutt skeptiske til om vi ville finne noe som helst. Håpet lå i spørsmålet om liket hadde satt seg fast i noe rundt søkområdet.

Dessverre fant vi ikke liket, men det ble skylt opp på land cirka 19 km fra Koh Lipe noen dager senere. Vi hadde gjort en god innsats for de etterlatte og prøvd så godt vi kunne. Jeg følte iallefall jeg hadde gitt alt! Rest in Peace!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar