15.08.2011

Saigon fra en lokal synsvinkel

I Januar 2010 ankom jeg, Maria og Markus (på vår Indokina tur) til Saigon med fly fra Bangkok. På forhånd hadde jeg avtalt med en couchsurfer om å bo i huset deres. Jeg visste lite om opplegget, bortsett fra adresse.




Det tok rundt en time å finne fram noe som var rett foran oss. Gatene er så labyrint opplagt at strømledninger, gater og husnummere ligger oppå hverandre. I tillegg var vi i distriktet Gò Vấp rett utenfor sentrum. Allerede her var det INGEN turister. Alle stirret på oss og vi prøvde å smile tilbake men fikk ikke noe i retur. Plutselig traff vi Anh (Van Anh Truong) som vi skulle bo hos. Hun eskortet oss inn i huset deres som var låst bak en svær jerndør. Huset hadde 3 etasjer. Vi bodde i øverste etasje, sov på golvet og slappet av på balkongen på kveldene.

Dagen vi kom var en stor del av familien på reunion besøk og vi ble invitert til det store måltidet. Det besto av gỏi cuốn (Vietnamsk salad rolls), krabbe og sushi. Vietnameserne elsker en god wasabi og det fikk jeg og Markus teste. Vi visste ikke hva det var, men dykket hele kjøttibiten vår i wasabien og hostet og herket i ettertid. Dette var egentlig ganske vanlig å gjøre ettersom alle andre også hostet og herket da de smakte kun litt wasabi. De bruker en voldsomt sterkt wasabi og man kunne definitivt høre når noen prøvde seg. Mellom hver tyggebit ble vi tilbydt risbrennevin. Høflige og respektfulle som vi var måtte vi bare skåle og shote, vi turte ikke annet. For, de som ikke drakk det sterkeste ble etterhvert ikke snakket til, de ble på en måte eksludert for sin svakhet. Etter gode 12 shots måtte vi si stopp og Anh tok glassene fra oss, mot mennenes vilje. Vi satt selvfølgelig bare med mennene og spiste, kvinnene måtte sitte på kjøkkenet. Maria kunne sitte med oss da, men hun fikk ikke risbrennevin, det var bare for de tøffe gutta. Fantastisk mat og vi prøvde å stikke av etterhvert før de drakk oss i bakken. Vi dro på en lokal kino (med internasjonale filmer) og fikk slappet av der.

Det er et vanvittig service innstilt og vennlig folk vi besøkte. Vietnamesere er et veldig fredelig og interessant folk. Vi traff sjeldent noen som snakket bra eller noe engelsk. Det var kun i store byer noen snakket turist engelsk. I byen Kon Tum (som vi bodde i på vei til Laos) snakket INGEN engelsk. Ikke på hotellene engang. Vi klarte oss via google translate og tegnspråk. Dette ga meg inntrykk av at det ikke er spesielt mange turister på landssiden av Vietnam. Men, det kan også være at de er ekstra forsiktige med å involvere seg med turister. Det virker som folket fremdeles er påvirket av Vietnam krigen. Vi besøkte flere museer om historien og lærte oss en hel del. Det som har skjedd og det vi fikk sett er ubeskrivelig forferdelig. Noen ganger følte vi at når de ikke returnerte smil så var det på grunn av at dypt inne var de fortsatt såret av at vestlige (USA) hadde ført krig i landet og ødelagt noe som i sin hensikt skulle være godt, eller?

Det er vanskelig å vite, men uansett er Vietnam et av mine høydepunkter fra turen. Folket er vennlige og interessante, landet har en fantastisk natur og kystlinje. Maten er knallgod, mange gode supper men min favoritt er phở bò (vietnamesisk nuddel suppe med biff). Det virker som det er mange plasser som ikke er bereist og man har forskjellige årstider i landet som strekker seg langt opp eller ned. Hoi An var også en meget stemningsfull by som jeg anbefaler alle. Jeg skulle ønske jeg kunne mer vietnamesisk så jeg kunne komme dypere i vennskap og forstå dem bedre. Det får bli til neste gang!





En heller vettskremt Maria som utøver det eneste ho IKKE skulle på turen, en moped i Saigon

Trafikken stopper aldri




Cu Chi tunnelene som vietcong brukte under Vietnam krigen

En fabrikk kun for handikappede arbeidere som lager kunstbilder med eggeskallet fra en and. Sjekk ut detaljene!

Vi kjøper frokost, bánh mì 

Karamell fabrikk

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar